By i etasjer
De gamle steinhvelvingene over byportene er så slitt at man knapt ser hverken løvehoder eller våpenskjold. Vel inne i gamlebyen står man plutselig i en hovedgate som virker merkelig moderne – men det er vel bare fordi vi vet hvor lenge det har vært by her.
– Mye av det gamle Volterra finnes ikke lenger. Dagens by ligger oppå mye av den gamle, forklarer en ung dame oss. – Men det betyr ikke at det gamle er borte…
Og like etterpå kikker jeg ned i et hvitt verksted. Det summer og støver mens en mann – også han i hvitt – skaper en ny gjenstand i dreibenken. Etter et par minutter begynner det å likne en lysestake, og noen få minutter senere er den ferdig. – Verkstedet ligger på høyde med det gamle Volterra.
Jeg vet ikke om det var sant.
Vakkert som marmor
Alabast er et mineral, eller egentlig to, som stort sett består av det samme som gips. De er vakkert gjennomskinnelige, men kan være alt fra hvit, brun eller brungul til grønn eller grå. Den ene typen er så myk at du kan ripe den med en negl, men den andre er også svært lett å skjære i – eller dreie.
Det skal forresten også være funnet alabast i Norge, men bare ved Isfjorden på Svalbard.
Tidligere hentet de ut alabast også dypt nede under Volterra, men nå brukes gruvene bare for turister. Til for noen år siden ble steinen hentet fra gruver noen kilometer unna. Nå kommer den fra Kina.
Alabasten er stor industri. I et utall verksteder og spesialbutikker ser vi alabast formet som lamper og vaser, kuler og dyr, skrin, sjakkbrett, nips eller statuer. Og – om du synes de tar seg godt betalt, så vit at du gjerne med ut med det dobbelte andre steder. Det er forresten omtrent bare her du kan få laget ting på bestilling. Det eneste få av dem våger seg på mens du venter, må være en byste – som ditt eget selvportrett fra Volterra.
”Ombra della sera”
Volterras store berømthet er likevel Kveldens skygge (eller Nattens skygge, som noen kaller den). Han som først fant den, syntes det var greiest å bruke den som ildrake. Den viste seg å være en helt spesielt vakker bronsestatue helt tilbake fra 200 f.Kr. – mannsfigur der alt er lang-strukket bortsett fra hodet. Ingen vet hva statuen fra etruskernes storhetstid egentlig skal forestille – en guddom eller noe annet – men navnet kommer i hvert fall fra likheten med de lange skyggene som dannes i lav kveldssol – l’ombre della sera.
Glemt
Mange glemmer Volterra fordi man MÅ innom San Gimignano, Firenze og Siena. Kanskje ser Volterra litt unnselig ut fra utsiden, men innenfor bymurene lever gamlebyen, kanskje litt mørk, men så har den også vært brukt til innspillingen av serien Twilight.
Uansett: På en varm sommerdag ligger Volterra luftig til på toppen av det høyeste fjellet i området, og er helt uten biltrafikk.
Selvfølgelig er det nok av historie, også fra romerne. Det digre romerske amfiet og romer-ruinene rett utenfor nordsiden av bymurene er likevel noe mange går rett forbi.
Men det er mest kveldens skygge, alabast, og etruskerne det handler om. 200 år f.Kr. var det slutt for dem. Da erobret romerne etruskernes Volterra.
Innlegget Volterra: Etruskernes alabasttrone dukket først opp på Dolcevita.no.
